Nyt fra Bri

Fra Athelas nr. 8, 1994, copyright Imladris - Danmarks Tolkienforening

Nyt fra Bri

Sagt om Nordens Tolkien-festival '94

I Athelas 7 bragte vi et par beretninger fra sommerens Tolkien-festival i Upp-sala. Da det diskuteres, hvorvidt et sådant arrangement skal forsøges igen, og da de udsendte reportere for Athe-las langt fra kunne få alt med, vender vi denne gang blikket mod vore fræn-der i det store udland og bringer et lille udpluk af, hvad andre i den sidste tid har skrevet om denne begivenhed.

Selve festivalen

Jan Bakke: Den mest positive overras-kelsen kom fra finsk hold. Toni Edel-mann framførte egenkomponerte melodier laga til en teaterserie over Ringenes Herre som klang både vak-kert og stemningsfullt. Især hans ver-sjon av Boromirs sang gjorde inntrykk. Derfor var det synd at noen av stykka blei ødelagt av koret han hadde tatt med, tre jenter som drepte harmonien med hyling og falske stemmer. (Angerthas 37).

Nils Ivar Agøy: Mye var riktig så bra. Toni Edelmann og hans hobbitbarn var en sann opplevelse (skulle ønske jeg hadde et opptak). Utstillingene var interessante. Det finsk-nederlandske "room-party"-et innfridde langt på vei selv høyt oppskrudde forventninger (men var muligens en anelse eksklu-sivt?). Møtet med gamle Tolkien-ven-ner var inspirerende, som alltid. At det var lagt inn en gudstjeneste, satte jeg personlig stor pris på. Spørrekonkur-ransen var artig, skilte tydelig klinten fra hveten og bør bli fast tradisjon. Mitt hovedinntrykk av festivalen kan likevel destilleres til ett ord: ressurs-mangel. Ressursene som stod til rådig-het (les: antall personer villige til å gjøre en konkret innsats) strakk bare ikke til for å planlegge og gjennomføre et så stort arrangement på en fullgod måte. (Angerthas 37).

Helge Kåre Fauskanger: Utstillingen på det ærverdige biblioteket bestod av et par-tre glasskap med bøker av og om Tolkien; de hadde en ekkel tendens til å være henholdsvis oversatt og skrevet av Åke Ohlmarks. Det lå også et ek-semplar av Jerusalem Bible der; denne bibeloversettelsen hevdes det at Tol-kien var med på å lage (skjønt ingen riktig vet nøyagtig hva han oversatte, later det til). Men rosinen i pølsa var selvsagt den uvurderlige relikvien som stod i en gullkantet ramme i det ene skapet: en trekantet papirbit med sider på ca. fem millimeter. Ganske riktig, det var et fragment av originalmanu-skriptet til Ringenes Herre! Skal tro hvor mange garantert ekte fliser av Kristi kors eieren av papirbiten ville forlangt i bytte for den? (...) Om kvelden ble det vist tegnefilmer: Rankin-Bass-versjon-en av The Hobbit (skal vi gråte eller le?) og The Lord of the Rings (vi gråter!) Etter hvert trakk mange seg tilbake og feiret festivalens siste kveld, gruppevis. Av noen finner fikk Magne skjenket noe han siden skildret som "en orkeblod-aktig substans"; jeg tror jeg er glad for at jeg stod over (...) Under vårt aller siste måltid satte plutselig den finske delegasjonen i et gaul og helte alle som én kefir i håret sitt! Var vi kanskje vitne til en eller annen obskur finsk seremoni utviklet for å holde hodet kaldt i sau-naen? Finnene spratt opp, stilte seg i geledd og marsjerte ut mens de sang Where there's a whip there is a way, som de hadde lært av tegnefilmen i går. Dette, viste det seg, var en protest-aksjon mot... et eller annet. Jeg fikk aldri riktig tak i hva det var. En finne jeg snakket med, hevdet på sin side at det ikke var noen spesiell grunn. De fikk altså bare så lyst til å helle litt kefir i håret. Dette gjorde de i alles påsyn. Man begynner uvegerlig å lure på hva finnene foretar seg når ingen ser dem. Men de satte i hvert fall et minneverdig punktum for Nordens Tolkien-festival 1994. (Angerthas 37).

Til marked i Midgårds Fylking

Helge Kåre Fauskanger: Et sted skulle man kaste kniver på oppstilte tøm-merskiver og få dem til å sitte fast. Litt nærmere vertshuset var det en variant av det evinnelige tivolitilbudet her-kan-du-endelig-få-tilfredsstilt-din-barnslige-trang-til-å-smadre-porselen-og-endatil-få-premie-for-det. Snart stod det folk og kastet, og kræsj og klirr sa det. Men den dominerende lyden på markedet var og ble ropene fra de som annonserte produktene sine (...) Utrolig! De gærne svenskene i Midgårds Fylking hadde faktisk klart å gjenskape litt av stemningen på et middelaldersk marked (Angerthas 37).

I Morias Miner

Jan Boom: A helmet was put on, and through a door; we were forbidden to speak in respect for the stones (?), and there we found ourselves in the same situaiton as Bilbo after waking up and as the Nine Walkers after the hidden door was closed...dark... very little fire pots here and there. And like blind men (...) we stepped behind each other by touch hoow loong many many steps down down down steps incounted (spooky... where do we go? For how long?) Nobody is asking, hoping to find a place to rest a little but no, keep on going... and yes there is an end at the end of 49 (or 500) stair steps. We are standing in the Great Hall (info later: in a 318 meter deep mine pit in a Silver mine, called the Treasure Room of Sweden. There are more than 20 km of galleries). And there we witnessed the Crowning of Glóin son of Gróin son of Farin. Which each of us present will remember all his life as a great fantastic event. (Beyond Bree September 1994).

Helge Kåre Fauskanger: Jeg kom raskt ut av det da jeg forsøkte å telle trinnene, men jeg fikk siden høre at nogen finske jenter hadde kommet til 341 (eller 349, avhengig av den eksakte definisjonen på "trinn") (...) En tromme begynte å gi ut langsomme, mektige drøn som gjallet i det svære kammeret med den dunkle belysningen. Jeg undertrykte en uvelkommen assosiasjon til menneske-ofringscenen i Indiana Jones og de fordømtes tempel. (Angerthas 37).

Helen Armstrong: It says a lot about Tolkien fans that the entire crew went down and back again, many in full-length robes or cloaks (and some in high heels) without a single broken neck, and no serious trips, thumps or curses. You could cut the concentration with a knife. I stood at the bottom of the cavern, watching an endless stream of shadowy safety-hats pass out of the darkness fifty feet above and join the slow column, rattling with stately, infi-nitely careful tread down the winding stair. So this is what dwarves do, I thought. (Amon Hen 130).

Banket og ambasader

Helge Kåre Fauskanger: Så ble det skålt og skålt (...) Alle de svenske Tolkien-foreningene måtte få sine leve. Leve Midgårds Fylking! Leve Forodrim! Leve Angmar! ("Varför då?" spurte en uhøflig stemme da turen kom til Ang-mar). En rekke ganger i løpet av kveld-en klokken 20.40, 22.04, 23.09 og 23.26, for å være nøyagtig spratt hele forsamlingen opp, rakte glassene i den retningen som formentlig var vest og utbrakte en rungende skål til Valar. ("Hjelp, jeg har skapt et monster" sa doktor Frankenstein. Hva ville den hengivne katolikken Tolkien ha sagt?) (Angerthas 37).

Elisabeth Edin: Two fires were lit, and so, embassies in honour of Elrond and Glóin followed on the heels of the ful-filling banquet. Gifts were graciously given to the two friends in the cool twiligt of the northern night. Some were serious and ceremonial, others (...) aroused a roar of laughter. Then somebody said: "Beware of the dragon!". An enormous bulk of a dragon was seen high up in the air between two tall trees. Its eyes shone with a red fiery light and a courageous elf appeared. He was armed with a burning arrow, and with the help of a few uncertain cheers, he fired... but oops missed and nearly set the ban-quet tent on fire... When the commo-tion died down again, he shot anew (...) and bull's-eye! The dragon came crashing down and was consumed by fire. When the dragon was finally vanquished, a handsome, great firework display commenced, ending a most exciting evening. (Beyond Bree September 1994).

Arrangementet som helhed

Jan Boom: I had no idea what to expect of the Northern Tolkien Festival. Let me tell you it was great. As our good friend Beregond (Anders Stenström) tries to organize everything almost alone, of course little things of an organizational nature will go wrong, but in my opinon who cares? It is not relevant between meeting friends. And let me tell you that is what it was. (Beyond Bree September 1994).

Jan Bakke: Den første nordiske Tolkien-festival blei ikke den store hendelsen jeg hadde sett fram til. Dårlig var den ikke, men heller ikke alt for mye å se tilbake på. For mitt vedkommende hadde det nok en sammenheng med jubileumsfesten til Midgårds Fylking, som festivalen ganske ensidig var bygd opp om. Dit gikk ikke jeg. Midgards-drakt var nemlig påbudt. Dette kunne jeg naturligvis sagt mye om. Jeg nøyer meg med å si at den slags karneval ikke faller i min smak, i alle fall ikke når det knyttes til Tolkien. Manglende syferdigheter spiller også inn (...) En viss organisering trengs alltid. Her svikta den gjennomgående. Etter hva jeg fikk høre av mer kongressvante folk, var dette typisk for alle slike til-stellinger og bare en vanesak. Sjøl følte jeg det unødvendig. Tesen om at alt skal gkjøres i siste liten blei bekrefta litt til overmål. For å ta noen eksempler: Bildene til kunstutstillinga var på langt nær alle hengt opp da vi kom. Å finne ut hvor de forskjellige foredraga skulle holdes var ikke alltid like greit, før stakkars svenske ildsjeler kom spring-ende og klistra opp en lapp, når fore-draga skulle begynne naturligvis. Og det var knapt noen som minte folk på å gå på dem. Ikke så rart, ettersom orga-niserga var alle deltagernes ansvar. Sjøl blei jeg ganske skamfull når det gikk opp for meg hvor lite jeg hadde hjulpet til, men da var det for seint (...) Denne festivalen var tross alt den første. Tol-kiens tilhengere er ikke så tallrike at de har råd til å isolere seg. Samarbeid og festivaler er nødvendige for å fornye gløden. Derfor tror jeg på og ser fram til Nordisk Tolkienfestival i 1996. (Angerthas 37).

Magne Bergland: Festivalprogrammet bortsett fra festen var for tynt! Det var lyspunkter, bevares: Inger Edel-feldts og Lars Physants bilder, Toni Edelmanns sanger, en spennende spørrekonkurranse, interessante workshops og foredrag. Det skulle bare vært mer slikt for å gi festivalen mer fylde og tyngde. (Angerthas 37).

Nils Ivar Agøy: Kanskje var program-met for sprikende, med for få innslag som samlet alle; heller tror jeg det oppstod en slags oppløsningsstem-ning fordi ingen syntes å ha ansvaret for noe som helst og fordi mye av det som skjedde virket improvisert. Jeg synes det er betegnende at selv festi-valbankettet var en helt formløs og t.o.m. litt pinlig affære uten samlende innslag. Greit nok for oss veteraner, kanskje, som alltid kan klikke oss sam-men i et hjørne, men neppe like hyg-gelig for den som er ny i miljøet (...) Den neste nordiske Tolkienfestivalen for jeg tror og håper at det blir flere bør detaljplanlegges mer, være tettere og mer helhetlig. Ansvaret for prak-tiske arrangementer (alt fra informa-sjon, matlagning og golvvask til å sitte i skranken, ta seg av gjester og sørge for at kritt og mikrofoner er på plass) og programinnslag bør fordeles i over-kommelige biter til folk som har tid til å konsentrere seg om dem og plikt til å melde fra om noe går galt. Hvis det ikke finnes tilstrekkelig mange slike, eller hvis det skulle vise seg å skorte på programinnslag, ja, da bør man vente med hele greia. (Angerthas 37).

Sjoerd van der Weide: Organiseren is ook een kunst. Maar ondanks gebre-ken bij sommige programmapunten is mijn algehele herinnering aan het Nordens Festival toch overwegend positief. (Lembas 66).

Helen Armstrong: On the bus back to Arlanda Airport, I thought of all the things we had not done. We had not danced the springle ring, nor had we presented an Embassy (...)We had not insepcted the art of Inger Edelfeldt (...) or Lars Physant. We had not inspected the books and Tolkien letter at the University (but we did find the local comic shop). We did not come home laden with produce (...) But we did made it to the Nordens Tolkien-Festival (...) and had a very nice time. Even the effects of wine and beer encontered here had a certain grace to them. Both the serious stuff and the entertainments were of quality and interest. Everyone joined in a bit of everything. A huge amount of work had gone into setting it up. Our only regret (apart from theat the potato pottage in the Marked hadn't been stewed for a bit longer) was that we couldn't stay a few more days and revisit Stockholkm as well. (Amon Hen 130).

Elisabeth Edin: During our busride home a very quiet and tired, but happy bunch grew smaller at given intervals. Thus, a happy and rewarding reality slowly turned into joyous memories with the last wave of my hand, as I saw the bus disappear into the horizon. Thank you, all of you, who participated for making my trip! One last word to all involved: I don't know half of you half as well as I should like. Now... now... who wrote that... it's tickling on the tip of my tongue... it's... it's... no.. ah... who? (Beyond Bree September 1994).